Så festlig på klingende føre at fare,
en julenatt -
med måneskinn over glitrende skare
og snedekt kratt -
nu veier og stier er øde og bare,
alt ensomt forlatt -
stjerneskudd daler; lysende klare
og sluknes bratt.

Se bjerkeskogen langs vei og i lund,
lett pudret av rim -
et kniplingsvev over mørkeblå bunn,
uendelig fin -
når sjøer og sletter med snelagt grunn
er hvite som lin -
da senker seg andagt i slik en stund
henover mitt sinn.

Ved enslig hytte hvor veien svinger,
høres der sang -
jeg stanser min traver, til stillhet bringer,
bjellenes klang -
rundt juletre barna jublende springer,
i stuen trang -
men øverst i toppen med hvite vinger
en engel hang.

Her sitter jeg lenge og lytter stille
til barnas sang -
mens stjernene blinker vemodig milde
mot skog og vang -
men sneen biter i panne og kinner
som skarpen tang -
og derfor avsted for det er silde
og veien lang.

Og som jeg kjører langs skoger og kratt
i kveldens øde -
da må jeg minnes at slik en natt
lot Krist seg føde -
han som på korset forhånet og forlatt
bar all vår brøde -
oppsto en påskemorgen
i fra de døde.

Jeg drager at feire jul hos venner
som gjest -
snart skal vi møtes som glade frender,
til fest -
i storstuovnen tørrveden brenner
som best -
mens barna julelysene tenner,
avsted min hest.