Det var ikke noe TV-apparat å glo på, derfor var det nok før mer vanlig at unger og ungdom møttes og fant på noen rampestreker. Ekstra moro var det å lure de voksne.
Bråk i mørke kvelder En mørk kveld kunne vi lure oss inntil et vindu og stikke ei nål med en tråd som blei festa til kittet på utsida av et vindu der det var noen innafor. Når det blei gnidd harpiks på tråden, blei det en infernalsk låt. Var bråkmakerne heldige, kom det noen ut av huset for å jage dem vekk.
Epleslang De fleste hadde nok epler hjemme, men det var likevel spennende å se hvordan en eplehage-eier tok imot epletjuvene. Og mange tok det humoristisk. Det var moro å fortelle om Lars Bye, som brukte stokk og hadde vondt for å gå, når han ropte til epletjuvene som han visste var i hagen: Kan dere ha dere vekk, eller må jeg ta dere på spranget? Det vakte også munterhet da Asle Fjeld kom ut på trammen og ropte til epletjuvene: Skal jeg komme med en pose til dere?
Narrepakker Å narre folk som gikk langs veien var spennende, og spesielt moro var det å narre de fine fruene som gikk med hatt og kanskje til og med muffe som de stakk hendene i. De mindre «fine» fruene blei kalt kjerringer, og de slengte gjerne på seg et skaut når de skulle på butikken. Når ei frue var gått på butikken, var det moro å legge ei pakke festet til en hyssing som var godt skjult under grusen i veien. Ugagnskråkene gjemte seg i veigrøfta og holdt i den andre enden av hyssingen. Når frua kom tilbake fra butikken, gjaldt det å rykke i hyssingen idet hun skulle til å ta opp pakka som hun sikkert trodde at noen hadde mistet.

Bjørg Aaserud Karlsen (f. 1940) på besøk hos besteforeldrene på Gran.
Bjørgs tante Eldbjørg sydde både
dokke og kjole til Bjørg, og den lyse og fine kjolen sydde hun av sukkersekker.
Onkel Kåre snekra vogn til dokka, men han strevde slik med å spikke hjulene på
vogna runde,
så den var litt vanskelig å trille, husker Bjørg.
Gården
Prestesæter i bakgrunnen.
► Foto: Eldbjørg Nordli, Gran, 1946.