HARALD HURUM FISKET ÅRET RUNDT

Harald J. Hurum (1890-1963) bodde på småbruket Hagabråtan, og livnærte seg og familien ved hjelp av flere yrker. Krepsing var viktigste bi-inntekt, og sønnen Egil kan huske at faren fikk 10 øre krepsen. Mye av krepsen ble sendt til Sverige der festglade svensker ventet på delikatessene fra Steinsfjorden.
De dreiv med fiske omtrent året rundt bortsett fra den kaldeste vintertida. Fiskerne sto gjerne på æsinga (båtripa) og dro opp eller satte garn, og hadde god kontroll både på båt og fiskeutstyr. Det var ikke vanlig at fiskerne kunne svømme, men lang erfaring på fjorden var sikring god nok, mente de.
Om vinteren fiska de sik på isen, og særlig utafor Storøya var det mye fin sik å få. Det hendte at bare Steinsfjorden var islagt. Da tok de robåten på spark så langt isen var farbar, oftest til Sundøya, og først der satte de båten på vannet. Gjedda var den simpleste matfisken. Den ble ofte brukt til dyrefôr. Men fiskekaker av gjedde, abbor og litt flesk kunne være ganske godt.
Harald dreiv også med hellebryting, for det var flere små hellebrudd rundt Hagabråtan. Harald var rask til å se om en fjellskalk i en skråning kunne egne seg for brudd av heller. Om vinteren var det gjerne tømmerhogst. Under krigen hadde Harald sølvrevfarm, og litt inntekt ble det også av ekorn. Det var ei tid moderne å kante krager og ermer med ekornskinn.
Fortalt av sønnen Egil Hurum, august 2003.

Harald Hurum og kona, Lina Lovise f. Elviken (1894-1975) med buhunden Leidi på trappa i Hagabråtan.
Privat bilde fra 1950-åra.

Småbruket Hagabråtan med det over 200 år gamle bolighuset i midten, låve til venstre og stabbur til høyre. I tunet står hesjer brukt til høytørking. Hesja består av hesjestaur (loddrette stolper) og rajer (vannrette stenger) laget av Harald Hurum. Alt ble laget av gran, og rajene skulle være tynne og så lange som mulig. I 1953 kom bilveien som nå går i forgrunnen av bildet.
Privat bilde fra 1940-åra.

06.01.04 Harsson / Viktil